For å oppnå et godt resultat ved harlingfiske er det viktig å ha en god roer. Han bør kjenne vallets strøm- og bunnforhold, og laksens stand- og biteplasser på de ulike vannstander. Han skal gi fiskeren råd om hva laksen kan tenkes å bite på under de rådende forhold, med vær, vannstand og vanntemperatur. Når høst – eller vårflommer har endret elvens topografi starter selv erfarne roere med noen blanke ark. Dessuten er det en annen generasjon laks som kommer opp i elven enn fjorårets, og de har ofte noe helt annet på menyen enn det som var populært forrige sesong.
Roerordningen med 2 roere
I dag ser man aldri en båt med 2 roere på Namsen. Men før påhengsmotorens tid var det godt med litt «man-power» i strømmen og strykene . Man skulle jo hjem til lunch…
Fra Mr. Biltons tid og fram til like etter 2. verdenskrig var det vanlig med 2 roere. På Moum/Heggum var det en som rodde hver dag, og han var sjefen. Når det var Moums fiskedag skulle Moum skaffe en roer nr. 2, og når det var Heggum`s dag hadde de samme forpliktelse. I travle sommermåneder ble av og til tjenestefolk utkommandert til å tjenestegjøre som 2.-roer. Noen av dem hadde knapt sett et par årer, og hadde ingen interesse av laksefiske, så resultatet ble vel heller tvilsomt.
Namsen har opp gjennom årene hatt en rekke dyktige roere.
Hos oss rager Svein Moum et hode høyere enn alle andre. Født og oppvokst ved Namsen, ble laksefiske hans store hobby, og hans dyktighet har gitt utallige fiskere store opplevelser. Han var sjefen om bord, men når fiskeren hadde vist sin dyktighet ble resultatet et likeverdig og fruktbart samarbeid. Hvor mange laks Svein hadde rodd på kroken da han gikk fra borde ved sesongslutt i 1966 er det ingen som vet. Han noterte bare de på 18 kg eller mer.
I 1971 utga Bent Lind Jacobsen boken » Et liv med laksen» hvor Svein forteller om sine storlaks og andre opplevelser med fisk og fiskere på Namsen. La oss se hva som skjedde søndag 2. juli 1922 da Svein og hans 3 år eldre bror Erik rodde for Mr. Oldfield:
«På Grønengkåren bed den første, da vi kun havde fået line ud fra en stang. Den vejde 8 kg. Neste gang fik vi også bare en stang ud, så bed laksen igjen, – og den var bedre, en fin storlaks på 20 kg. Mr. Oldfield satte nu ud for 3. gang, og nåede ikke at få rørt de andre to stenger før laks nr. 3 bed. Den løb hårdt ud, men kom ind så jeg fik chansen for kleppe den. Idet jeg hugger fisken ryger selve krogen af mit skaft, og laksen tager et nyt hårdt udløp. Mr. Oldfield blev aldeles rasende og beskyldte mig for at have hugget krogen i en sten. Vi måtte sette Erik i land, hvor han løb hjem efter en ny krog. Så snart vi havede den, kleppede jeg fisken, og da viste det sig at et stykke af krogen heldigvis endnu sat i laksen. Mr. Oldfield så det, men det kom ikke et ord fra ham. Laksen vejde 11 kg og det var faktisk lidt af en sensation selv den gang at få 3 så fine fisk før der var en chanse for at sætte ud alle 3 stænger».
