LAKS – SALMO SALAR
Laksen tilhører de anadrome fiskeartene. De kan leve både i ferskvann og i saltvann. Individer fra disse artene klekkes i ferskvann og vandrer etter 2 til 6 år ut i havet der de raskt vokser seg store. Kjønnsmodningen starter etter 1 -3 år i havet og når tiden er inne, vandrer fisken tilbake i elvene for å gyte. Den er da vanligvis mellom 1 og 15 kg, men noen få individer kan bli opp til 35 kg. Laksens samlede levetid er normalt mellom 4 og 8 år.
Laksens oppvekstområder er først i kyststrømmene og Norskehavet og deretter Barentshavet, områdene rundt Færøyene, vestover mot Grønland og nordover mot Bjørnøya. Laksen vandrer over store havområder men vandringsmønsteret er lite kjent. Den spiser det den kommer over, og er ikke rettet mot spesielle byttedyr, men en viktig del av «menyen» er sild, lodde, blekksprut og forskjellige krepsdyr.
Når vi sier at laksen er «luset» betyr det at den er kommet helt fersk fra havet, da er den av aller beste kvalitet. Lakselus er en liten parasitt den har med seg fra havet og fjordene, som sitter på utsiden av laksen inn til 1 til 5 døgn etter at den har kommet opp i ferskvann, avhengig av vanntemperaturen.
Laks med lus er også en kilde til inspirasjon, det gir store forhåpninger om at bitevillig laks er i området ettersom laksen bare sjelden kommer opp i elvene en og en, den kommer som regel i større eller mindre grupper.
De fleste nordmenn har sitt eget bilde av laksen. Laksen er et symbol. Laksen et en viktig del av sesongvekslingene i laksedistriktene, og undersøkelser viser at laksefiske har stor betydning for folks trivsel, helse og livskvalitet. Mange steder flerdobles befolkningen i noen hektiske uker, og folk fra mange forskjellige nasjoner og fra ulike samfunnslag møtes. Fellesnevneren er interessen for laksen.
«Men ofte om dagane skapte han (Loke) seg om til laks og gøymde seg i fossane. Tor greip etter han og fikk tak i han; men han gleid i handa hans så ho ikkje fekk fast tak før enn ved sporden; og det er grunnen til at laksen smalnar attetter.»
Snorre Sturlason, Edda (ca. 1200)
